Anárjohka

Highest: Stuorra Gurbeš

Description

Nasjonalparken omfatter de øverste delene av Anárjohkas og Kárášjohkas nedbørfelt, begge sidevassdrag til det store Tanavassdraget. Landskapet her oppe ved Tanaelvas kilder er et svakt bølgende viddelandskap der lave åser med tørr vegetasjon av lyng, ris og store matter av reinlav veksler med et utall myrer og vann. Halve arealet er skogløs tundra og myr. Glissen fjellbjørkeskog når opp til ca 400 meter over havet. Ned mot Anárjohka og Skieccanjohka i øst er bjørkeskogen tettere. Her kommer også furuskogen inn, for det meste i blanding med bjørk. Furuskogene i nasjonalparken dekker ca 100 km2, og henger sammen med de vidstrakte furuskogene i nordre Lappland. Skogen har en høy andel av svært gamle, ofte enkeltstående furutrær .Små grupper med gran finnes også noen steder. Den største naturlige gruppen av grantrær i Finnmark finnes like sør for Njuolašjohka.Den karrige vegetasjonen er et resultat av samspill mellom det subarktiske innlandsklimaet med svært kalde, snøfattige vintre og varme og tørre somre (årsnedbør bare 320 mm), en fattig berggrunn av grunnfjellsbergarter, og et jordsmonn av stedegne moreneavsetninger. Øst for Bávtajohka finnes rikere bergarter og derfor litt rikere vegetasjon. Floraen har et stor innslag av østlige plantearter, slik som brannull og finnmarkspors. De rike lavbeitene og de kalde, stabile vintrene med lite snø gjør området til ideelt vinterbeiteland for rein. Siden istiden har reinflokkene, først villreinen og de siste århundrene tamreinen, vandret mellom vinterbeitene her inne og sommerbeitene på kysten. Før grensesperringen mellom Norge og Finland i 1852 var også skogområdene i finsk Lappland vinterbeiter for reindriftssamene i Kautokeino og Karasjok. Grensesperringen stengte for denne naturlige flyttingen. Reinen på finsk side har nå sommerbeiter opp mot den norsk-finske grensa. Dette har medført sterkt nedbeitet og nedslitt vegetasjon på den finske siden av sperregjerdet.Nasjonalparken er i dag en del av fellesbeitedistrikt 31 i Kautokeino reinbeiteområde, og vinterbeitedistrikt 18 i Karasjok reinbeiteområde. Annet dyreliv Også elgen har nasjonalparken og skogområdene nedover langs Anárjohka som viktige vinterbeiteområder. Nasjonalparken er dessuten del av et viktig kjerneområde for bjørn i Norge, og har del i en større norsk-finsk bjørnestamme. Bjørnen yngler regelmessig i området. Når reinen er på vinterbeite ligger bjørnen i hi, og det er derfor liten konflikt mellom bjørn og reindrift. Jerven har dårlige jaktforhold i det slake, åpne landskapet, og jerven er derfor vanligere lenger nord i Finnmark. Det er imidlertid vanlig å se spor etter streifdyr. Av andre pattedyr er rødrev og røyskatt vanlige. Også måren er blitt ganske vanlig. En karakterart for nasjonalparken er rødmusa, en sibirsk art som i Norge bare finnes i Finnmark. Som ellers i nordområdene er fuglelivet preget av svingningene i smågnagerbestanden. Dette påvirker bestandene av både rype, storfugl, rovfugl og fjelljo. Fjellvåken er den vanligste rovfuglen, men også kongeørn og jaktfalk finnes. De mange myrene og vannene har en rik fauna av våtmarksfugler, med et stort innslag av østlige arter østlige arter som lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin. Nasjonalparken har store hekkebestander av sædgås og sangsvane. Det er østfisk som sik, gjedde, abbor og harr som dominerer i fiskefaunaen i de mange vannene. Også ørret er vanlig, mens røye er sjelden. Laksen går opp Anárjohka til Gumpegorzi , og opp Skieccanjohka nesten til samløpet med Njuolašjohka.

Conservation purpose

Viddelandskap, furu- bjørkeskog, myr, vann

1. 1Stuorra Gurbeš236 m prominence588 m
2. 2Galmmat193 m prominence539 m

Lists here

Top climbers

Nobody has logged a prominent peak here yet. Be the first.

Counts prominent peaks on trips shared with everyone; profiles you can't see are left out.